Du er midt ute på Nordsjøen, fanget i et uforutsett tordenvær. Vinden, som er kald og salt, treffer deg med full kraft, og vannet fosser inn over skroget og gjør deg klissvåt. Du aner ikke hvor du er. Du vet ikke engang hvor mange dager det vil ta å nå land, hvis det i det hele tatt er mulig. Du har ingen motor, bare et seil som du ikke kan bruke, og årer som er for svake til å kjempe mot strømmen. Alt du har, er våpenbrødrene dine, troen på gudene og lengselen etter rikdommen som venter på den andre siden av havet.

Dette er livet til en viking i middelalderen, på vei til England i håp om et bedre liv for folket ditt. Ja, vikingtiden er en del av Norges rike historie, og med den følger det en hel del moralske konflikter. Våre forfedre var på mange måter hensynsløse barbarer. Samtidig var de også ufattelig utspekulerte sjøfarere med en brennende eventyrlyst. Vikingene hadde en helt særegen tilknytning til havet. De var fantastiske skipsbyggere med et skarpt øye for navigasjon lenge før kompasset fant veien til Norden. Enkelte ledere ble til og med begravet sammen med skipene sine, noe som sier mye om båndet mellom menneske og fartøy, siden det tok rundt 27 000 timer å bygge skipene.

Til tross for vår konfliktfylte fortid er det tydelig at nordmenn tidlig hadde en dyp tilknytning til havet. Og lidenskapen vår for å utforske farvannene brenner fortsatt sterkt og bidrar til å forme oss som sjøfarende mennesker.

Fra Norge til Asia: Gjennom Polhavet

Flere år etter at vikingene hadde drukket sin siste kopp mjød, siktet den norske polarforskeren Roald Amundsen seg inn på å bli den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen. Med en vellykket seilas ville europeerne få en direkte rute til Asia, da passasjen forbinder Atlanterhavet og Stillehavet. 

Nordvestpassasjen er derimot kjent for sine utfordrende forhold, siden man må passere gjennom det uutforskede Polhavet. Iskaldt vann, iskalde temperaturer og skiftende isfjell gjorde navigasjonen risikabel og i mange tilfeller, umulig. Enkelte menn hadde forsøkt å krysse Polhavet før. Den mest kjente var den berømte polarforskeren kaptein Sir John Franklin, der hele mannskapet på 129 personer omkom i de iskalde farvannene.

Men heldigvis er Roald Amundsens reise gjennom Nordvestpassasjen en triumfhistorie om arktisk utforskning. I 1903 ledet han ekspedisjonen om bord på skipet Gjøa under umulige vannforhold. Som en forberedelse til overfarten tilbrakte mannskapet to vintre i det arktiske området, der de lærte overlevelsesteknikker av inuittene. I 1905 klarte de å navigere seg gjennom Nordvestpassasjen, den første komplette passasjen som åpnet en ny verden av muligheter for europeiske handelsmenn. Kun fire år senere satte Amundsen og mannskapet hans seil på skipet "Fram" og ble de første som nådde Sydpolen. Han skrev seg inn i de norske historiebøkene og markerte seg samtidig som en av de fremste polfarerne gjennom tidene.

De levde 101 dager på en flåte for å bevise en ting. Men det viste seg at de tok helt feil.

I 1947, i en periode da støvet fra 2. verdenskrig ennå ikke hadde lagt seg helt, la oppdagelsesreisende og vitenskapsmann Thor Heyerdahl og hans mannskap ut på en treflåte over Stillehavet for å bevise én ting:

"At søramerikanske sivilisasjoner kunne ha krysset Stillehavet og påvirket polynesiske kulturer."

Thor Heyerdahl var en norsk eventyrer og etnograf, som var kjent for sine dristige ekspedisjoner som utfordret konvensjonell visdom om gamle sivilisasjoner og sjøfartshistorie. Bakgrunnen for reisen var en fortelling Heyerdahl hørte under et opphold på en polynesisk øy. Det var en mann som fortalte ham historien om Kon-Tiki, en peruansk høvding som levde for 1500 år siden. Kon-Tiki hadde ført folket sitt fra Peru over Stillehavet for å unnslippe krigen i hjemlandet - en 7000 kilometer lang reise over åpent hav.

Historien tente en flamme i Heyerdahls eventyrlystne sjel. Derfor gjorde han det eneste fornuftige. Han samlet et mannskap og bygde en treflåte i Peru ved hjelp av eldgamle urfolksteknikker og -materialer for å gjenskape den samme typen båt som Kon-Tiki og hans folk ville ha brukt. Og satte seil over Stillehavet.

Det var mange som var skeptiske til om dette var mulig. På sjøen ble mannskapet utsatt for nådeløse stormer, angrep fra haier (som de drepte bare med hendene) og en konstant kamp for å navigere etter gamle metoder. Etter 101 strabasiøse dager om bord på flåten nådde de endelig Tuamotuøyene og avsluttet reisen over Stillehavet.

Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon utfordret rådende teorier og satte i gang debatter om forhistoriske havferder og kulturspredning. Kon-Tiki-teorien skulle imidlertid med tiden bli motbevist med DNA-testing. Så de tilbrakte 101 dager på en flåte for å bevise et poeng. Men det viste seg at de tok helt feil. Men det ble litt av en historie (og film). Og reisen er fortsatt et ikonisk eksempel på dristig utforskning og ukonvensjonell tenkning.